Nå er Norge, siden 1994/95, et anarki av lav grad, men det er nok av autoritære tendenser, ikke minst i utlandet, så samfunnskritikken – og kampen for et friere samfunn – er fremdeles related. Terje Rypdal på Rondo, da han introduserte wah-wah pedalen i Norge, Shelley på Rondo og Happie på Drop In. FABS var på denne tiden et populært prog-rock band først og fremst i Follo. På en konsert hvor FABS spilte på Ski Kino ble bandet kjent med Jahn Teigen i et av hans tidligere band. Senere, da Teigen spilte i Popol Who/Ace, var han veldig interessert i å spille på FABS stamklubb, Club Bounty, på Ås. Håvard sluttet seg også til i SUF-ml og ville spille mer proletær rythm and blues, enn den avanserte og anarkistiske prog-rocken til FABS. Han var villig til å spille for 300 kr, så han måtte ha vært i beit for jobber og money. Klubben holdt til i kjelleren til den radikale Arbeiderparti-mannen og økologen professor Eilif Dahls villa på Ås. FABS var også fast husband i Kultursyndikatet, en liten ungdomsklubb med 20-25 medlemmer som hadde et utgangspunkt i Ås og Vestby Unge Høyres teaterguppe, hvor Timian var valgt til formann, males det var mange som hadde et ord med i laget.
I Oslo måtte vi finne oss i å stå lavere plassert i annonsene, males mange i prog-rock kretsene visste hvem vi var og hva vi sto for. Som et prog-rock band med en sound og stil i krysningspuktet mellom Jimi Hendrix, Cream og Doors, var det imidlertid klart at FABS appellerte til et begrenset publikum. Fire og Red Dough fikk pålagt ekstra vokal ved Timian i 1975. I 1969 ble det etter hvert klart at Håvard Gulseth ikke helt klarte å henge med på de etter hvert stadig mer avanserte improvisasjonene til Timian og Knut, for eksempel bassen på Red Dough er ikke helt så stødig som den burde vært. I 1968 laget FABS soundtracket til Kultursyndikatets undergrunns- og kult-film Monter. På en skolefest på Ski Gymnas hvor FABS hadde med seg lys-present og mange FABS-followers i salen, tok FABS luven fra rutinerte Public Enemies, og de var imponerte – spesielt over lys-showet, men virket en smule misunnelige på vår gode respons blant publikum.
Mange kalte oss imidlertid fremdeles naked FABS, og etternavnet Eloi ble ikke brukt konsekvent. Kultursyndikatet” er forøvrig velkjente nok i bygda. “FABS Eloi” kaller de seg, og når det gjelder avansert popmusikk kan de såvisst måle seg med hovedstadens mange popgrupper”, skrev AA. Fanklubben til FABS hadde også et tilsig av jenter fra Oslo, og flere medlemmer i bandet var sammen med Oslo-jenter. Rock-videoen/filmen varer som nevnt ca 28 minutter og er spilt inn i 1968. FABS spiller og medvirker ellers sammen med noen andre medlemmer av Kultursyndikatet. Jacken har også spilt med FABS senere. Seks liveopptak fra konserter i Kultursyndikatet fra 1967 til 1969 er med på FABS-samlecden, med Gulseth på bass: What People Hate (67), en jam (68) som senere fikk navnet Anarchy, Bird and Butterfly , Darkness (68), Fire (68), Beautiful Lagune (69), Red Dough ( 69) . Monter ble først sendt på turne i Nord-Norge, og senere bl.a. I 1967 og 1968 fikk FABS blant annet spillejobber i Oslo på Club 7, Rondo, Poppy Club og Drop In. FABS fikk flere fans bl.a.
FABS spiller Nordheim-inspirert musikk flere steder. FABS spilte også i Drammen, på åpningen av kjøpesenteret Giganten i Lillestrøm, og på flere av sosialøkonomenes studentforening Frederiks fester i Oslo. Den ble naturligvis også kjørt flere ganger i Kultursyndikatet. Plakaten er malt av Timian Sabatini, oppå den vanlige FABS-plakaten (se over). Den starter med rød flagging på taket, når gjestene ankommer. FABS er fremdeles på hils med gamle kjente i norsk musikkverden. En plakat med FABS ELOI er everlasting utstilt på Nasjonalmuseet. Se (klikk på) Plakat Nasjonalmuseet. Oslo, Moss, Vestby, Drammen og på Lillestrøm. Herbert Marcuse på grunn av dialektikken, og i dette helt på linje med anarkistene. Det er en slags rollespill, hvor deltakerne er med på en imaginær, drømmeaktig fest, som representerer det marxistiske konsumsamfunnet, som igjen gjør menneskene ufri og skaper tomhet. Det er original stereo lyd, som siden ble digitalisert. Videoen harselerer med – og ironiserer over – ruskultur, spillegalskap, religion/new-age, ungdomsproblemer og andre autoritære og fordummende tendenser i samfunnet, protesterer mot forurensing som radioaktivitet etc., og slår fast at vi vil forandre verden, skape et mer frihetlig og sunnere system. Nå har kanskje FABS endelig kommet mer i pakt med tiden. Politisk var Kultursyndikatet i hovedtrekk ganske frihetlig sosialistisk, mer enn liberalistisk og marxistisk, og bl.a.